Fordi jeg ikke er særlig flink til å strikke votter, la jeg denne type småstrikk på hylla for noen år siden. Men dagens mangfold av morsomme oppskrifter har gitt ny inspirasjon.
Det skal sies at jeg i manger år var ganske rå til å strikke selbuvotter. Ikke fordi jeg syntes det var spesielt morsomt. Motivet var mest av økonomisk karakter. I første del av voksenlivet var egenproduserte gaver penger spart – og dermed tjent. Selbuvottene ble alltid godt mottatt. Med litt trening er de fleste mønstrene også ganske enkle – og ganske kjedelige – å strikke.
Det er tre årsaker til at jeg på nytt begynte å strikke votter for et par år siden. Punkt 1 har faktisk med gaver å gjøre. Nå ikke for å spare penger, men fordi de fleste jeg gir gaver til, har mulighet til å kjøpe alt de tilfeldigvis ikke har fra før. Da er det faktisk hyggelig å åpne pakken med et par hjemmestrikkede votter til jul eller fødselsdag.
Den andre at de i løpet av de siste årene har kommet flere strikkebøker som konsentrere seg om småstrikk – og særlig votter. Siste tilskudd i bokhyllen var Trettifem votter av Maja Karlsson. Den fikk jeg som lesereksemplar fra Gyldendal. At jeg valgte votten med tordivelmotiv blant de 25, skyldes at jeg liker i historien om den sorte billen.
I folketroen er tordivelen ansett for å være en lykkebringer. Hvis man for eksempel fant en tordivel som hadde havnet på ryggen og hjalp den på beina, ville man bli tilgitt ti synder. Vår egen tordivel er i slekt med pilletrillerne – den tordiveltypen som har stått modell for de egyptiske skarabeene. En skarabé betyr liv og gjenfødelse, og er vanlig benyttet som amulett og smykke.
Geitevottene
På sensommeren i fjor var jeg så heldig å få besøke Arne & Carlos i deres helt eventyrlige hjem på Tonsåsen i Valdres. Oppgaven var å skrive saken som presenterte duoens designerutfordring fra Kirkens Nødhjelp, nemlig strikkede klær med geit som mønstermotiv. Resultatet ble både genser, votter og lue.
Min reportasje – inkludert oppskrift på votter og lue, stod på trykk i Allers 43/2019. Geitene var morsomme å strikke, men jeg strevde litt med et ganske komplisert mønster inne i håndflaten. Derfor valgte jeg å strikke tommelen i enkle striper med en maske i hver farge. Lager jeg et par til, blir det striper også i håndflaten.
Kaldt som faen
En tredje årsak til at det nå er gøy å strikke votter, er alle oppskriftene som finnes ute på nettet. Min yngste sønn hadde sett disse «kaldt som faen»-vottene på en venn, og ønsket seg disse til jul i 2018. Da fulgte jeg oppskriften som jeg lastet ned og fulgte den slavisk, med p nr 3 og kile til tommel.
Første vott ble stor som en grillvott, og måtte rekkes opp. I fjor høst strikket jeg vottene uten kile til tommel. Da ble de akkurat passe herrestørrelse. At denne vinteren er så mild at det knapt er bruk for votter er kanskje et skår i gleden?
«Lykke i skogen»
Disse vottene var visstnok en farsott for en del år siden. «Lykke i skogen» er søkeordet for at oppskriften skal dukke opp på nette. På folkemunne blir de også kalt «ælgpulevotter».
Strikket dette paret til en venninne som ikke går av veien for en grov vits. Og ikke minst: hun har røtter i en skogsbygd hvor startskuddet på elgjakten er en merkedag nesten på høyde med julaften.
Lille My
Votteparet som jeg egentlig misunner mottageren er «Lille My» – også funnet på nettet. De gir gode minner om barnas barndom og høytlesning fra en av de fineste barnebokforfattere jeg vet om: Tove Jansson.
Håpet er at jeg også skal gidde å strikke et par til meg selv.
