Dilla på dukkeklær

Så langt tilbake som jeg kan huske har jeg vært opptatt av dukkeklær. Og fortsatt finner jeg stor glede i å utvide garderoben til babydukken som holder til i en seng i kjellerboden.

Min første dukke var en Anne-dukke, en slik de fleste småjenter hadde på slutten av 1950-tallet. Den kom fra Lærdals dukkefabrikk i Stavanger, og var laget i mykplast. Garderoben hennes var beskjeden. Dukken Anne hadde på seg en lyseblå kjole med små blomster da den ble kjøpt. Det ble nok også strikket en jakke til den . Selv om min mor, og ikke minst min mormor, både sydde og strikket, hadde ingen av dem tålmodighet til å ustyre Anne-dukken med noen av de plaggene hun ønsket seg.

Min travle mormor hadde nok rett og slett ikke tid. Hun var gårdkjerring langt nord i Trøndelag. Håndarbeide var nødvendig hjemmeproduksjon av klær og utstyr til barn og voksne, ikke dukker. Derfra kom det for eksempel årlig minst to par strømpebukser strikket i seig, stikkende ull. De skulle beskytte mot vinterkulda, men jeg husker dem bare som kløende mareritt.

På egne pinner

Ikke hadde disse damene tid/tålmodighet til å lære meg å strikke heller. Det var det faktisk min far som gjorde. Jeg var fem år og innså at jeg fikk lage dukkeklærne selv.

IMG_0410
Lille Marias sommerkjole er en kopi av den eieren fikk som fireåring. Nå er det bare dukken som kan bruke den.

Det første skjerfet til Anne-dukken ble strikket i det samme seige ullgarnet (som sikkert var en rest etter en av strømpebuksene). Jeg kan se det for meg den dag i dag – i ubleket hvitt og med mellomblå frynser som det nok var min mor som festet. I hvert fall var det strikket så hullete og ujevnt som bare en mindreårig nybegynner kan få til,   men lille Anne var i hvert fall varm rundt halsen.

Basardrømmen

Den store drømmen gjennom barndommen var å vinne dukken på en av de årlige basarene som ble holdt i vestibylen i kulturhuset Hagelund i Trysil. Om det var skolekorpset, husmorlaget eller samitetsforeningen som arrangerte basaren, var det alltid noen flittige fingre som hadde utstyrt en dukke med alt hun trengte – fra nattkjole, hverdagstøy, penkjole og varmende kåpe. Alt jeg klarte å tigge til meg av småmynter ble investert i lodd på disse dukkene. Men selvsagt var det aldri jeg som vant.

IMG_0415
“Dukken i gresset” er et eventyr. Denne nyter solen på en seng av perleblomster.

Heldigvis ble egne ferdigheter bedre med årene. Da jeg fikk min første Barbie-dukke begynte jeg å få grep om både synål og strikkepinner. Jeg laget klær til den langbeinte dukken til jeg var langt opp i tenårene. Det slo meg aldri at jeg var for «stor» til å leke med dukker. Som en rastløs sjel som helt siden barndommen har hatt store krav til nytteverdien i det jeg foretar meg, lekte jeg sjelden med dukkene. Jeg lagde bare klær.

Så kom Tjorven

Den som fikk mest glede av denne flittighet var utvilsomt min lillesøster. I hennes barndom hadde Tjorven utdanket Anne fra Lærdal og var vel så populær som Barbie. (Men bare Barbie har klart seg gjennom skiftende dukketrender). Lillesøsters Tjorven fikk miniatyrkopier av de fleste antrekk som småjenter gikk med på den tiden. Nå var klærne sirlig sydd med både maskin og håndsøm der det var nødvendig. Dessverre ble verken dukken eller klærne tatt vare på som arvegods til senere generasjoner.

En dukke i kjelleren

Ikke at det var så viktig heller. Mine tre sønner var mer opptatt av biler og tekniske ting som kunne plukkes fra hverandre. Han som ble født det siste året på 1970-tallet,  da man mente at hankjønn hadde det samme omsorgsgenet som småjenter, fikk riktignok en Ken-dukke på en ferie i Italia, men også den ble plukket fra hverandre. Gang på gang – til faren hans ble drittlei av å feste beina og kastet hele Ken i søpla.

IMG_0414
Fortsatt kledd for sommer. At hun rotet seg opp i en bøtte med hageavfall er nok fotografens kreative ide.

Derfor en betydelig glede for en farmor da det endelig kom ei jente i familien. Lille-Maria heter dukken som nå holder til i kjellerboden og hentes frem når den store Maria er på besøk.

Og denne dukken har hele den garderoben som jeg selv ønsket til egen dukke da jeg hang rundt på barndommens basarer. På et vis er drømmen endelig gått i oppfyllelse.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s